DRAMMENSMINNER. Det var ingen mangel på pølseboder i Drammen. Bua til Goggen var en av dem. De lå bare noen få meter fra hverandre. Inne i mørke portrom duftet de deiligste retter. Buene hadde sjelden andre varer enn pølse, rundstykke og et stort spann med sennep.
PØLSEBUENE I DRAMMEN. De dukker med jevne mellomrom opp. De gamle originalene i Drammen. De kommer gående opp gaten. I flokk og følge, med bagasjen full av underlig oppførsel og rare ideer. De kommer når jeg minst aner det. – Vi bare stikker innom en tur, sier de og slår seg ned med sine mange historier. Før slapp jeg dem ikke inn når de dukket opp sånn uten videre. Nå stopper de bare foran meg, inntar livet mitt og jeg bare lar dem fortelle.
Jeg hilser på Hans med stokken. Den litt vaklevorne kjekkasen med sin genuine balansekunst. Stokken på nesa, flaske på stokken og appelsin på flaska. Så underholdt han hele torvet og skrøt av at han har vært hovedattraksjon på sirkus. Jeg lot meg imponere.
Jeg kjenner fremdeles smaken av pølsene til Georg ”Goggen” Nilsen. En av byens store originaler, alltid smilende og med en frekk replikk på tungen. En opplevelse av det aller sjeldneste var det da han og ”idrettsleksikonet” Karl konkurrerte i sport. Og kom du i prat med noen av de andre gutta, snakket de et underlig drammensspråk som bare innvidde skjønte. Enten var du ”innafor” eller så var du ”uttafor”.
Når Goggen og den trehjulete sykkelen hans forsvant fra bybildet, sørget hele Drammen. Ordene ”betal en annen gang” blir aldri glemt.
Goggen var Drammens store pølsebukjendis i gamle Drammen. Ikke en kveld på kino eller trening på Marienlyst uten et pølsemåltid hos Georg Nilsen. Han var en stor kar, Goggen. Raus, romslig og full av humor og festlige replikker. Pølsene var de beste i Drammen og bløyta med sennep den mest velsmakende delikatessen i hele verden. Uten tommel, måtte bløyta-kjennerne rope. For når Goggen stakk tommelen ned i pølsekjelen for å fiske opp det gjennombløte pølsebrødet, var det ikke alltid at fingeren tilfredsstilte helsrådets hygienekrav. Men ingen ble syke av bløyta. ”Betal neste gang” var hans mest kjente replikk når guttungene var sultne og blakke. Den replikken kom aldri når de eldste gutta var på jentejakt. Goggen var den eneste pølsebua som solgte dong, preventiver, illegalt under disk. Og de skulle betales kontant.
Juliana på ”Hjulet” var selveste pølsedronningen. Gavmild med sennepen og sine sylskarpe replikker. Så sto jeg der og spiste pølse med klissete papir mens klokken tikket sine saktmodige minutter og kirkelokken slo sine like melankolske slag.
Etter Julianas plass i pølseburekka kom Erling. Liten og tett, hjulbent, men likevel kjapp i steget. Ned Konnerudgata i vintermørket, i den side frakken på, og med pelslua litt på skjeve. Jeg så så vidt nesetippen hans over pølsekjelen. Vi gutta hadde vært på de kommunale badet og hadde skrukkete hud og røde øyne og nesa full av klor. Ved siden av Goggen var Erling den eneste som serverte bløyta rundstykke. Bløyta med sennep med en ørliten smak av klor er bedre enn blodklubb og mors kjøttkaker.
Sanger-Hans, Hans Alexander Hansen, snakker til meg ennå, og nå som dengang blir jeg fascinert av hans dype stemme. Han stemte gitaren og tok en av sine løsgjengerviser. Befestet stillingen som byens mest utskjelte – og respekterte kunstner. De fleste konsertene ble holdt bak fengselets murer.
Så ble det mørkt. Og da kom Solkongen, Konnerud`n og Brillejesus og lyste opp. De var latter under det svake gatelyset. Vi diskuterte radioens Store Studio-program. Rustad, Kirkvaag og Hegtun. Og rundetidene til Hjallis og kommentarene til Niff og Lillelien.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVAT.