DRAMMEN. Jonas Fjeld forteller om det å slå skarptromme i guttemusikken, om kamerat Kjell som spilte bekken/cymbaler, om bedehuset hvor Kjell og Jonas sang The Monkees-sangen I`m a believer. Heldigvis var ikke tante Ruth så god i engelsk. Om du ikke vet det, Jonas heter egentlig Terje, Terje Lillegård Jensen. 24. september fyller han 70 år - 50 år av dem på landeveien - og feirer med ny plate og turnè.
JONAS FJELDS FACEBOOK-MEMOARER. Vi kom på en god ide. Istedenfor å skrive en bok om Jonas Fjeld og alle hans opplevelser, for så å selge boka i noen få eksemplarer, og nå bare noen få av fansen, bruker vi nettet til å lage en kortfattet facebookmemoarhistorie. Egentlig heter han Terje Lillegård Jensen, er fra Sørfold i Nordland, men har bodd mesteparten av livet i Verven og på Konnerud i Drammen, men alle kjenner ham under navnet Jonas Fjeld. Han tok artistnavnet etter Øvre Richter Frichs romanhelt da han startet crazygruppa Jonas Fjeld Rock`n Rolf Band sammen med Herodes Falsk. Siden ble det samarbeid med en haug norske og internasjonale artister.
Dette er starten på en kortfattet Jonas Fjeld-historie, eller rettere sagt, en kortfattet Terje Jensen-historie.
Jonas Fjelds enorme produksjon finner du HER.
Jonas Fjelds Norgesturnè starter 18. september, i Operaen, og avsluttes etter en måned i Stormen Konserthus i Bodø. Se turnèprogrammet HER.
Jonas Fjeld holder jubileumskonsert i hjembyen Drammen 23. og 24. september. Billetter bestiller du HER.
Billetter til Jonas Fjelds konsert i Den Norske Opera kjøper du HER.
Kameraten min Kjell Abrahamsen sa at jeg burde bli skøyteløper. Jeg ville heller slå på trommer. I syv år slo jeg skarptromme i Strømsø guttemusikk og utrolig nok kan jeg fremdeles stave til virvel, som det heter. Kjell og jeg gikk i samme klasse på Brandenga skole i Drammen. Vi drev begge på med idrett, både fotball og skøyter. Kjell spilte mest bandy, mens jeg gikk på lengdeløpsskøyter.
Vi hørte alltid på musikk. Jeg hadde rommet mitt i et lite utbygg. Det var nesten som en liten skrivestue. Jeg hadde en båndopptager, en Tandberg 8, som jeg tok opp de mest populære sangene på.
Jeg var etter hvert en lykkelige eier av et Beverly trommesett, og var vel en 13-14 år da kameraten min Kjell og jeg kom på en god ide. Vi starter band.
Foreldrene mine var ikke av de mest musikalske. Det var tilfeldigheter at jeg ble musiker. Jeg fikk låne en gitar av Kjell. Jeg kjente tidlig på meg at jeg hadde noe å gi, at det kom ting ut av meg som ikke var kopi av andre.
Å lage melodier var en gave jeg fikk tidlig. Jeg vet ikke hvem jeg arvet det av, verken fattern eller mutteren spilte. Men de støttet meg fra første stund. Jeg fikk aldri kjeft da jeg spilte, uansett hvor høy lyden var. Det var musiker jeg ville bli.
Jeg begynte vi altså å snakke om å spelle i band. Men et band bestående av bekken og slagverk hørtes litt rart ut, syntes vi. På veggen hos søsteren til Kjell hang det en gammel Hanson gitar som jeg fikk låne. Det lånet er jeg henne evig takknemlig for.
Vi startet bandet The Abducters. Jeg spilte gitar, en brun kassegitar med stålstrenger. Det var bare å begynne å spille med de få grepene jeg taklet mest. Jeg syntes det var noe herk å finne akkordene på 60-årenes hitlåter.
Etter bare noen få dager skrev jeg flere låter, og rytmen sto Kjell for. Så ble duoen You and me, lansert. Og den første opptredenen var på samlingsstedet vårt, Fjellsbyen bedehus, i barneforeningen til tante Ruth.
Barndomskameraten Kjell: Han var veldig god og var et av de største talentene i Drammen skøyteklubb. Jeg ser ham fremdeles for meg i skøytetrikoten, med armene på ryggen og nesten nerat isen.
På Fjellsbyen bedehus sang vi en to-tre låter i tillegg til I`m a believer av The Monkees, til stor applaus fra publikum og like stor fortvilelse for tante Ruth. Det var jo tross alt et bedehus vi sang på. Man sang ikke slike sanger på et bedehus i Fjellsbyen. Heldigvis var hun ikke så god i engelsk. Så vi kunne trygt synge av full hals. Ruth trodde sangen handlet om å tro, og det passet jo godt i et bedehus.
Then I saw her face, now I'm a believer
Not a trace, of doubt in my mind
I'm in love, and I'm a believer
I couldn't leave her if I tried
Dette var en av de mest populære hitene i 60-årene, som hadde akkurat de akkordene jeg kunne. Jeg var heldig med den. Vi hadde også noen vellykkede fremføringer på skolene St. Halvard og Latinskolen i Drammen.
Da bestemte vi oss for å prøve oss på Buskerudmesterskapet, en talentkonkurranse i Drammens Teater, med Odd Gryte som konferansier, i 1967. Vi var med i gruppen visesangere. Vi vant.
Jeg hater sånne utdelinger, og sånn har jeg vært iden. Selv om det har dreid seg om Spellemannprisen, hele fire av dem er det forresten blitt.
Da førsteprisen skulle deles ut, hadde jeg for lengst dratt hjem og overlot til kompisene å ta imot gevinsten.
Deretter var karrieren i gang, og neste stoppested var Rockehjulet i Mjøndalen. Det var stedet for utagering, og det passet oss fint.
Barndomskameraten Kjell: En dag foreslo jeg at Terje skulle ta med gitaren til søstra mi, og det var midt i blinken. Han lagde jo musikk etter noen få dager og rytme hadde vi begge da vi var i trommegruppa i guttemusikken, som for øvrig var en av de beste i landet. Vi hadde til og med radioinnspillinger.
TEKST: ØYVIND RISVIK OG JONAS FJELD.