Gjensyn med en av Drammens glade innbyggere, Willy Gundersen. Hele byen sørget da han forsvant inn i evigheten et sted.
WILLY GUNDERSEN var en kjernekar i Drammen. Vi hadde mye glede og moro med denne karen. Latter og varme smil fulgte ham hakk i hæl. Jeg var velsignet, kan vel nesten si det sånn, en gang å intervjue ham, i ukebladet Familien. Jeg fikk en historie jeg ikke glemmer så lett.
Eldstedatteren vår fikk treffe ham, også, og jeg tror det var et flott øyeblikk for henne. Hun glemmer det aldri, selv om hun ikke var gamle jenta den gangen.
Vi fant et ungdomsbilde av denne Drammens store sønn. Stivpyntet, litt jålete, kanskje, og med en litt for lang, men moderne dressjakke og matchende skjorte. Men med et lurt smil på lur.
Fremtiden så lys ut, tross en særdeles vanskelig oppvekst. Men det var håp i dette smilet, han visste at han var utpekt til en helt spesiell oppgave, predikantoppgaven.
Willy hadde engelsk syke da han var liten, han var født med kramper, kunne ikke snakke, kunne nesten ikke gå. Men han smilte og lo hele tiden. Så ble han helbredet. Fortalte han selv. Nesten helbredet, i hvert fall, det holdt mer enn nok til et medlemskap i Frelsesarmeen. Ingen skjønte hva Willy sa til daglig, du skulle ha kjent ham lenge for å skjønne hva han ville si deg.
Men når han gikk på prekestolen var han tindrende klar. Talevanskene forsvant som dugg for solen.
Vi kan vel trygt kalle Willy et hverdagsunder. Han ble en ettertraktet Frelsesarme-predikant.
I 1944 ble han ansatt som avisbud i Drammens Tidende, og var det til han døde. Høydepunktet i livet var å danse med en av de vakre ballettdanserne hos Wien-filharmonikerne, og møtet med dirigenten Willi Boskovsky. Han elsket nemlig wienermusikk.
Willy hadde syn for vakre damer, spesielt ballettdanserinner. Han hadde rett og slett draget på damene. Det fikk Drammens Tidenes utsendte oppleve. Sammen med journalist Gautneb og fotograf Røed fikk han sitt livs opplevelse.
Han ble også med i NRKs spørreprogram Melodi 21 en gang på 50-tallet, men fikk ingen spørsmål om wienermusikk, hans spesialområde. Derfor kom ikke et eneste ord kom ut av hans munn. Eller kanskje han ble redd mikrofonen? Hvem vet, stille ble det. Det var kanskje like greit.
Hele Drammen sørget da Willy forsvant inn i evigheten et sted...
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.