VESTFOSSEN. Han er Drammensdistriktets store eventyrer, naturfotograf og Neil Young-tolker. Dagfinn Kolberg er med andre ord en mann med tusen talenter. Men han har også en annen historie å fortelle.
DAGFINN KOLBERG har et aktivitetsnivå som kan skremme. Som naturfotograf har han samarbeidet mye med Arne Nævra, både i Norge og andre land. Som musiker tolker han Neil Young, driver på med Skau-rock på Holtefjell og som menneske er han elsket.
Han har levert naturfotografier til en rekke bøker og tidsskrifter, blant annet Norges dyr (Cappelen Forlag, 1982), Elg og elgjakt i Norge (1986), Natur i Øvre Eiker (1992), Skogene mellom Drammenselva og Eikeren (1996) og heftene Fugler i Øvre Eiker, Ulveboka (1997), Elgen: skogens konge (1999), Naturperler i Buskerud (1999), Fuglelivet i Øvre Eiker (2009) og På tur i Buskerud (2013).
Sammen med Arne Nævra skrev han boka Elgenes dal: et år blant kjempeelgene i Sarek nasjonalpark, og han fotograferte filmen «Orremyr», som ble produsert av Arne Nævra for Kirke- og undervisningsdepartementet i 1982. Fra 1993 til 1996 hadde en den faste spalten «Grønn side» i Drammens Tidende og Buskeruds Blad, og han har skrevet artikler i bladet Jakt & Fiske og andre naturmagasiner.
Han har også samarbeidet med artisten Jonas Fjeld.
ANNONSE:VESTLIA RESORT
Seinere har han prioritert gitar og sang, både som soloartist og som medlem av ulike band i grenselandet mellom rock, blues og visesang - selv kaller Kolberg sjangeren for «skaurock».
Han er blant annet kjent for sine utendørs romjulskonserter ved Spiten skileik og andre konserter i Øvre Eikers skoger, blant annet ved Grøllafurua på Holtefjell. Han har utgitt en rekke CD-plater med egne tekster og melodier: Funnet min flokk (2004); Skaumann (2007); Det gode livet (2010); Svart fredag (2011); Vargtimen (2013). Han har også gjennom mange år holdt «Tributt til Neil Young»-konserter, og han nevner Young som sin inspirasjonskilde og musikalske forbilde.
Vi møtte Dagfinn Kolberg da han bodde i et bryggerhus på gården Kolberg i Vestfossen, i fire rom som er så full av personlige eiendeler at det kan ta pusten fra en.
På veggene hang det tusenvis av bilder, prospektkort og avisutklipp, av dyr og mennesker, det var malerier og fotografier og fjær fra sjeldne fugler, det var ørneklo fra en ørn i Montana i USA, en ravneklo og ravnenebb fra Rapadalen, noen flotte rype- og røyfjær, en tranefjær fra Hornborgarsjøen og flere tiurfjær fra hans egne hjemtrakter, bilder av pinnsvin og mektige bjørner, av kona Pernille, både med og uten klær, av indianere og fargerike krigere, nærmere tyve gitarer over sofaen, som knapt syntes på grunn av papirer.
Siden giftet han seg med Pernille Olsen og flyttet til Torsberg, i Vestfossen, det også.
Og i koppen, der fikk vi servert svensk lemenkaffe. Vi våget ikke å spørre om hva den kaffen inneholdt.
- Det er en trygghet i det å ha samlet Dagfinn Kolberg rundt meg, sa han. – Jeg er til stede over alt. Hele livshistorien min er samlet på få kvadratmeter.
Utenfor døren, oppe i skogkanten, halvveis gjemt under noen vindskeive grantrær, sto det et slitent badekar. – Det bruker jeg hele året, sa han. - om det er pluss tretti eller minus tyve grader.
- Jeg stritter imot det å kvitte meg med alt jeg eier, sa Dagfinn Kolberg. - Jeg trøster meg innimellom med at samlere har det enda mer kaotisk enn meg. Jeg har full kontroll over hva som er i alle haugene, enten de er på gulvet, stolene i trappene eller på bordene. Jeg samler ikke søppel, selv om noen kan si det ser sånn ut.
Dagfinn Kolberg er en av Norges dyktigste naturfotografer. Han har gitt ut seks plater med egne sanger, såkalt skaurock. Han skriver bøker og foredrag, holder konserter under fullmånen og kan de fleste Neil Young-sangene utenat.
Men han hadde en annen historie å fortelle. For femten år siden ble han lagt inn på Valdresklinikken. I 25 år hadde alkoholen vært en følgesvenn, sånn til og fra, på godt og vondt.
- Av de som kommer til behandling, blir tre av ti nyktre etter opphold på klinikken, sa han. - Når jeg går inn i noe, mener jeg alvor, og gjør det skikkelig. Jeg skulle være en av de tre som ble edru, sa jeg til meg selv, jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å holde meg vekk fra alkoholen. Jeg hadde hatt det så jævlig de siste årene jeg drakk, så dette måtte jeg bare klare. Nå har jeg vært totalt nykter side 27. oktober 1999, det er blitt 16 flotte år, det.
Dagfinn Kolberg er ikke opptatt av å bli sett på som andre sambygdinger. – Hvis noen kaller meg en bygdeoriginal, sa han, - tar jeg det som et kompliment.
Selv ordføreren i Øvre Eiker kaller ham det, Vestfossens største bygdeoriginal. – Det er all right. Jeg tror de bare snakker positivt om meg. Jeg var og er litt annerledes, det må jeg innrømme. Jeg har alltid gått mine egne veier.
- Det skjedde en forandring med meg i tenårene, sa Dagfinn Kolberg. - Det begynte å skje noen greier med meg som jeg ikke helt skjønte meg på. Jeg ble ikke fullt så grei lenger. Jeg ymtet frempå at jeg ville fly mer på skauen. Jeg hadde fått naturgreia inn med morsmelken.
- Nå gikk jeg inn i en vanskelige periode, jeg smakte alkohol for første gangen. Jeg var femten år, var på restaurant og ble påspandert øl. Det sa tjohei og pang, og allerede da følte jeg at dette var stoffet mitt. Samtidig tror jeg at problemene startet enda tidligere, kanskje allerede i ti års alderen. Jeg var jeg tøff og frempå. Jeg var klovn og showet for alle pengene. Det var ikke noe gøy.
- Så gikk det 25 år, og som 40-åring orket jeg ikke mer, sa Dagfinn Kolberg stille. - I alt for mange år hadde livet gått opp og ned, i svære bølgedaler. Livet var vanvittig. Rusen, bruken av alkohol, var der jevnt og trutt, jeg drakk ikke daglig på den tiden. Men når jeg drakk så var det så godt at jeg ville ha mer. Når alkoholen kom innabords var det som nirvana. Den hjalp meg til å være sammen med folk, til å føle med som andre, jeg følte meg ikke som en outsider.
Mot slutten av drikke-karrieren måtte Dagfinn ha en daglig dose alkohol. Og blackouts og hangovers var mer regelen enn unntaket. - En natt våknet jeg ved firetiden, sa han, - jeg stelte meg i vinduet, så på halvmånen og sa til meg selv: Nå er det slutt. Dagfinn. Det var som en åndelig opplevelse. Jeg ante ikke at det å bli nykter ikke bare var å korke flasken, jeg var like syk i hodet for det. Hadde jeg ikke kommet til Valdresklinikken, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Da følte jeg at jeg ikke orket en dag til. Da var jeg desperat.
- Det er gått 16 år siden naturfotografen og musikeren ble edru. - Livet blir bedre og bedre, fortsatte han. - Jeg fikk en lærdom jeg ikke ville vært foruten. 16 år med alkohol har gitt meg mulighet til å få orden på meg selv. Jeg lærte ting jeg har fått bruk for resten av livet. Jeg vil ha det så ok som mulig, og jeg unngår trøbbel.
- Jeg har mine greier, og blir rørt når jeg snakker om det. Men jeg prøver å ikke late som at jeg har full kontroll. Jeg prøver å være ærlig overfor meg selv, og jeg prøver også være ærlig overfor andre.
- Jeg har erfart at en alkoholiker alltid er en alkoholiker, avsluttet Dagfinn Kolberg. - Det er ingen garanti for at jeg ikke skal sprekke, derfor tar jeg en dag av gangen. Hver eneste dag leser jeg i en bok jeg fikk på Valdresklinikken. Her blir jeg minnet på hvem jeg er. Så takker jeg for at jeg er til, jeg nyter hver dag, at jeg er i live, at jeg er med i Anonyme Alkoholikere, at jeg har helsa. Det takker jeg for hver dag. Det hjelper meg til være bevisst.
- Når jeg våkner opp om morgenen, tenker jeg: jeg skal gjøre så godt jeg kan. Jeg skal gjøre det ordentlig, jeg skal møte folk på all right måte. Er jeg sinna og bitter og sur og sånn, blir jeg møtt med sinne. Hvis jeg har takknemlig, blir jeg møtt med takknemlighet.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: DAGFINN KOLBERG.