DRAMMEN. Bløyta med sennep og liten cola var Drammens store delikatesse, fortalte Åsmund Thorkildsen, avtroppende direktør ved Drammen Museum – Favorittbuene i min ungdom var Erling, Goggen og Gundersen. Jeg savner disse flotte karene. Etter drøye 20 år som administrerende direktør på Drammens Museum slutter Thorkildsen til sommeren.
MINNER OG MENNESKER. Åsmund Thorkildsen går fra stillingen som direktør ved Drammen Museum til å arbeide som uavhengig forsker, kurator, rådgiver og med faglige utviklingsprosjekter. I en pressemeldingen sier han at han takker varmt samarbeidspartnere og det etter hvert store og trofaste publikum som har funnet glede og utfordringer ved å besøke museets anlegg, utstillinger, publikasjoner, kulturkvelder, diskusjoner og ikke minst den digitale formidlingen og visuelle kommunikasjonen som særlig skjøt fart under pandemien.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Jeg tok imidlertid ikke en prat med Åsmund Thorkildsen om kunst og museumsgjenstander eller om det å være intendant ved Kunstnernes Hus eller som direktør ved Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst eller da han ble direktør for Drammens Museum for Kunst og Kultur i 2001. Jeg intervjuet Åsmund Thorkildsen om Drammens mange pølsebuer. I dag er det bare en igjen. For femti år siden var det en hel haug. Drammensere elsket pølsebuer.
Det var ikke selve bygningene som var interessante, sa Åsmund Thorkildsen, - det var miljøet rundt dem, den gode stemningen, smakene, luktene. Uten disse er pølsebua død. Noe slikt går det ikke an å gjenskape på et museum.
- Drammen var en liten by, men jeg tror det var den byen i Norge som hadde flest pølsebuer. Jeg tror dette kunne knyttes opp til at vi var hadde et kompakt sentrum, vi var en bandyby. Få sto aldri i pølsekø en varm sommerdag, pølsespising var en typisk vinter og høst-aktivitet.
Jeg har mistanke om at dette var en manne- og guttegreie, vi så sjelden jenter foran ei pølsebu. Var det noen gang vold utenfor disse pølsebuene? Aldri. Pølsebuene stabiliserte utelivet, folk var til stede i gatene, noe som forhindret vold. Det var få diskotek i Drammen før, da var det pølsebodene som var det sosiale samlingsstedet.
- Menneskene som drev de forskjellige pølsebuene var helt spesielle mennesker, sa Åsmund Thorkildsen. - De var joviale, de var glad i folk, de hadde alltid en god replikk, de var personligheter, de var Drammens kjendiser. Utenfor buene var det mange frekke historier og mye gøy. Utenfor pølsebua til Goggen utviklet det seg også et nydrammensk som bare innvidde forsto.
- Vi lager ofte pølsebu hjemme, sier Åsmund Thorkildsen, - men det underlige er at pølser hjemme er aldri så gode som de vi fikk servert hos Erling, Goggen eller hos Gundersen i Svingen.
Drammen i 50-, 60- og 70-årene var full av pølsebuer. De lå tett i tett. På de fleste åpne plasser og i de fleste portrommene duftet det pølser. Pølseselgerne var store personligheter. Erling, Goggen, Gundersen, Julin og Ælverotta. De var spennende mennesker med glimt i øyet, utallige historier og verdens beste pølser. Den største delikatessen var bløyta med sennep og gjerne et lite dryss hvitløkpulver. Det var bare to typer pølser i den tiden, Bråtens eller Thielemanns. Og buene hadde sjelden andre varer å by på enn pølser, fox og cola. Unntatt hos Nordahl, der bugnet det av fristelser i hyllene. Nå er det bare kebab, pizza og smakløse bensinstasjonpølsene igjen. En av byens viktigste epoker er over. Pølsebuepoken vil neppe komme tilbake.
Direktør Åsmund Thorkildsen ved Drammen Museum har opparbeidet seg en stor kompetanse. Joda, malerier og gamle antikviteter var jobben hans. Men pølsebuene er lidenskapen hans. - Utenfor dem har jeg hatt mitt livs beste opplevelser, sa han. – Vi var lykkelige når vi fikk duppa og bløyta, undervannsbåt med og uten ullteppe.
- Pølsebodene er knyttet opp til hvordan byen så ut, fortsatte Åsmund Thorkildsen. - De ble lagt der det var brakkland, på åpne plasser hvor det ikke var annen bebyggelse. De tettet igjen hulrommene og plassert der det var mye folk. I portrom, i nærheten av idrettsplasser, kinoer og veikryss. Gundersen, eller ”Gunders”, drev pølsebu ved Trikkesvingen på Landfalløya. Det var et strategisk godt sted, her snudde trikken før den fortsatte tilbake til sentrum. Tre buer lå i nærheten av Marienlyst, nederst i Konnerudgata. Når bandygutta skulle hjem fra trening, var det alltid en pølsepause hos Erling. På den andre siden av gata lå Jackson og ved siden av Baptistkirken lå Nordahl.
Ælverotta, bua til Gundersen, Erling og Goggen lå på de tomme plassene i Drammen. Som bygninger var de helt spesielle og interessante. De fleste kunne flyttes og de minste hadde hjul. Byggestilen var som regel funkis. Men var de bevaringsverdige? Mangler Drammen Museum noe viktig i sine samlinger? Pølsebua?
- Nei, det var ikke selve bygningene som var interessante, sa Åsmund Thorkildsen, - det var miljøet rundt dem, den gode stemingene, smakene, luktene. Uten disse er pølsebua død. Noe slikt går det ikke ann å gjenskape på et museum.
- Drammen var en liten by, men jeg tror det var den byen i Norge som hadde flest pølsebuer. Jeg tror dette kunne knyttes opp til at vi var ahadde et kompakt sentrum, vi var en bandyby. Få sto aldri i pølsekø en varm sommerdag, pølsespising var en typisk vinter og høst-aktivitet.
Jeg har mistanke om at dette var en manne- og guttegreie, vi så sjelden jenter foran ei pølsebu. Var det noen gang vold utenfor disse pølsebuene? Aldri. Pølsebuene stabiliserte utelivet, folk var til stede i gatene, noe som forhindret vold. Det var få diskotek i Drammen før, da var det pølsebodene som var det sosiale samlingsstedet.
- Menneskene som drev de forskjellige pølsebuene var helt spesielle menensker, sier Åsmund Thorkildsen. - De var joviale, de var glad i folk, de hadde alltid en god replikk, de var personligheter, de var Drammens kjendiser. Utenfor buene var det mange frekke historier og mye gøy. Utenfor pølsebua til Goggen utviklet det seg også et nydrammensk som bare innvidde forsto.
- Vi lager ofte pølsebu hjemme, sier Åsmund Thorkildsen, - men det underlige er at pølser hjemme er aldri så gode som de vi fikk servert hos Erling, Goggen eller hos Gundersen i Svingen.
Åsmund Thorkildsens utvalgte
Erling
holdt til i Konnerudgata, rett ved siden av jernbanesporet til Tangen. Han serverte klassiske posisjoner, hans hjemmelagde sterke og grove sennep var ekstraordinær. Etter treninga på Marienlyst tok vi alltid turen innom Erling. Han var alltid glad og blid.
Nordahl
gjemte seg i et portrom ved siden av Baptistkirken. Han hadde et stort utvalg av godterier. Det var nesten overlesset i hyllene. Grønnsaksblandingen som de mikset selv, med finnhakket blanding av løk, papruika, picles som ga en syrligsøt smak, var toppers.
Ælverotta
lå ved enden av bybrua. Hans spesialitet var en løkblanding som han hadde på høye norgesglass, det var en blanding av most og hakket løk iblandet et riskornaktig krydder som jeg den dag i dag ikke vet hva var. Var det koriander, mon tro? Godt var det.
Goggen.
var den store pølsebukjendisen i byen. Han for kjempesvær og syklet rundt på en grønn og svart trehjuling med kasse bak. Pølseporsjonene hans var klassiske. Og så hadde han en annen spesialitet. Han solgte dong under disken. Hadde vi ikke openger, sa Goggen alltid: Betal neste gang.
Gundersen
var som Erling, en eldre korpulent kar. Han syklet med handlevesker på hver side av sykkelen. Der hadde han som regel rundstykker kjøpt hos baker Svang. Han var en ordentelig skøyer og innbilte oss guttene at han hadde bikkja si oppe i veska. Han solgte duppa med både sennep og ketchup til 25 øre stykket. Hadde han en halv pølse som lå igjen i kjelen, hendte det at vi fikk den med som bonus. Da var vi lykkelige. Han hadde en klassisk bod med trepanel og respataxdisk med et lite overbygg.
Sentrumsboden
på Strømsø, ved Shellstasjonen, var en av de nye pølsebodene. Den kom også med noe helt nytt, lange grillpølser som de frityrstekte. Dessuten hadde de et stort utvalg av krydderblandinger og rekesalat. Vi fikk monsterporsjoner i Sentrumsbua. Sentrumsboden var det siste kapitlet i mitt forhold til pølsebyer
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.