BRITT HALDEN KVERNBERG: Ida elsket livet

Mamma Britt opplevde det som er alle foreldres mareritt. Hennes barn er alvorlig syk og legene forteller at hun snart vil dø.

BRITT OG IDA

(ØYVIND RISVIK) «Ida elsket livet. Hun var positiv og trodde at alt skulle ordne seg, helt til det siste.»
Jeg gråter ikke lenger hver gang jeg hører om Ida, eller tenker på henne. Da hun døde opplevde jeg en lammende sorg. Nå er det mindre sorg, nå er det mer savn.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet VI OVER 60.

For fem år siden fikk Britt Halden Kvernbergs datter, 28 år gamle Ida Wassås, beskjed om at legene hadde gitt opp å behandle henne for en svært sjelden og alvorlig kreftsykdom.

Mamma Britt opplevde det som er alle foreldres mareritt. Hennes barn er alvorlig syk og legene forteller at hun snart vil dø. - Det ble en tid full av panikk, skrekk og fornektelse, sier hun. - Mest av alt var det tårer.

- Det er få tårer igjen hos meg nå, sier hun, - jeg gråt på tenkelige og utenkelige steder, aller helst der hvor det passet minst. Det begynte å bli pinlig. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gråte mer, og jeg klarte det, nesten. 

Britt Halden Kvernberg blir glad når hun ser bilder av Ida. - Da tenker jeg: så tynn så syk du er. Selv om hun var dødssyk, trodde jeg aldri at hun ville dø. Legene fortalte meg at det dessverre ville gå bare en vei. Men jeg var helt overbevist om at det ville gå bra til slutt.

- Jeg måtte være optimistisk for å kunne beholde forstanden.Når det kjæreste du har i livet lider, da har mamma det fælt. 

Bilde: Ida og mannen Frode Wassås.

- Det skulle jo ikke vær Ida som skulle dø, det skulle vært meg.

- Heldigvis hadde jeg familien, jobben, gode kolleger og venner gjorde at jeg kom med videre. Jeg hadde en enormt støtte, og så hadde jeg heldigvis Idas mann Frode, svigersønnen min. 

Ida var helt overbevist om at hun ville bli frisk, helt til slutten trodde hun på et under. Først helt på slutten skjønte hun at hun ville dø.

- Jeg husker at jeg sa til Ida da hun spurte, at jeg ikke ville tenke på at hun skulle dø, og det var et veldig dårlig svar fra en mamma til et menneske som var så utrolig fortvilet. Jeg taklet det ikke.

- Dette svaret har jeg slitt med. Hva kunne jeg ha svart annerledes? 

- Minnene etter Ida har ikke bleknet, men sorgen har skiftet form, sier Britt Halden Kvernberg. - Den er mer sår. Savnet er ikke så lammende lenger. Tidligere ble jeg nesten hysterisk bare jeg tenker på at hun var død. Nå kan jeg glede meg over mage ting. Det er mye som ikke er så forferdelig viktig lenger. Jeg kan glede meg over de små detaljene i naturen, små ting som jeg ikke så før. 

Britt Halden Kvernberg kunne bli både hissig og sint etter datteren Idas død, men det har roet seg. - Jeg var ikke så tålmodig som jeg var før. Nå er roen på plass igjen.

- Svigersønnen min er en stor støtte for meg. Jeg mistet det eneste barnet mitt, men jeg har fått et reservebarn tilbake. Men jeg har Idas mann Frode Wassås bare til låns. Etter hvert vil han finne en ny kvinne og feste seg ved henne. Selv om vi kommer til å ha kontakt, er han ikke svigersønnen min på samme måte lenger. Det kan jeg ikke forvente, og den tanken må jeg vare vende meg til. 

Ida var grunnleggende positiv. OK, sa hun, jeg har fått en sykdom, men jeg skal bli bra igjen, jeg SKAL bli bra. - Hun prøvde mange behandlinger og hadde klokketro på mye av det, sier Britt Halden Kvernberg. 

- Jeg støttet henne i alt hun ville, alle behandlingene hun prøvde. Det må jo klaffe en gang, tenkte vi. Men det er noen typer kreft som ikke kan behandles. Og Idas kreftform var veldig sjelden. Det var så sjelden at legene ikke var forberedt på noe så vanskelig. 

Ida sa: hvorfor kunne jeg ikke ha fått vanlig kreft? Du hadde uflaks, sa legen, pur uflaks. Du har ikke gjort noe galt, ikke mamma`n din, ikke pappa`n din. Ingen har gjort noe galt. Det var bare uflaks.

Ida Wassås blogget om sin sykdom. Her delte hun følelser med kjente og ukjente. Det var tusenvis av nordmenn som fulgte henne i kampen for å leve.

- I begynnelsen syntes jeg det var forferdelig å følge Idas blogg, men jeg måtte bare gjøre det. Det var en måte å forstå henne på, selv om jeg ikke forsto det innerst inne. Hun snakket med venninner på en måte som hun ikke snakket med meg. 

- Hun var opptatt av å skåne mamma. Hun var bekymret for meg. Det var tåpelig, jeg så det i ettertid, men hun ble mer og mer mammajenta, jo sykere hun ble. Hun ville ikke at jeg skulle være så lei meg, hun skjønte at dette gikk sterkt inn på meg.

- Jeg husker godt den aller siste tiden hennes. Jeg husker at hun ville være med på hytten, og jeg var vettskremt fordi jeg så hvor syk hun var. Men hun ville, og vi dro alle sammen. Hun kunne nesten ikke stå oppreist, hun kunne ikke prate eller spise. Hun klarte ingen ting. - Jeg vet ikke om hun skjønte hvor syk hun var, at hun kom til å dø innen kort tid. Hun var ei sta jente.

- Og det var denne staheten som hjalp henne. Hun ga seg aldri. Hun klarte å gjennomføre alt hun hadde bestemt seg for

Ida elsket livet. Hun var positiv og trodde at alt skulle ordne seg, helt til det siste. 

- Hun var det eneste barnet Britt Halden Kvernberg hadde. - Når venner og kolleger snakker om barn og barnebarn, om alt som skjer i en familie, sier jeg til meg selv: Dette må du venne deg til, Britt. Jeg må bare tåle, det. Og det tåler jeg. Men inne i meg, kan jeg synes det er sårt og litt bitter. Jeg kan synes at livet er urettferdig. Men så går dette livet videre, og jeg får ikke gjort noe med det. 

- Hadde jeg gitt opp, hadde Ida kvelt meg. Det hadde hun ikke taklet. Det ga hun klar beskjed om. Mamma og pappa skal leve videre. 

- Ida var en svært viktig del av livet mitt, fortsetter Britt Halden Kvernberg. - Jeg prøver å leve sånn som jeg skal, men jeg har henne med meg hele tiden. Og jeg ser på bildene av henne. Jeg har mange bilder av Ida. Jeg følger deg hver dag, ville jeg si til henne, jeg ville sagt så tydelig jeg kunne: Jeg savner deg, Ida.

• Share