HANS ALEKSANDER HANSEN
Fra toppen av Tinghuset i Drammen er det fin utsikt. Mellom tremmene foran cellevinduet skimtes et landskap, vakkert som forsiden på et julehefte. Grana i Bragernesåsen har snø i det grønne baret, foten av treet er dekt med hvitt, fra himmelen drysser den glitrende bomull. En tellurisk, glinsende kabel gir belysning, gangveien snor ved siden av, videre og videre, helt opp til englenes drabantby, med murer av jaspis og gater av gull.
Disse lyriske ordene tilhører en av Norges mest underkjente lyrikere – den omflakkende løsgjengerdikteren Hans Aleksander Hansen, bedre kjent i Drammen som Sanger-Hans.
Moren til Hans Aleksander Hansen var oversortererske på Star Paper Mill. Hun og sønnen bodde i Grønland 42. Huset var et lite murhus ved opplagstomta for plank. Naboene mente det ble vel mye festing i murbygningen, særlig når det hendte at de tømte hjemmebrentapparatet som broren hadde rigget til i kjøkkenet, til hverdags. Han fikk en god venn i tateren Stimer`n. Det var han som tok ham med til Bikkjestøkke. Der holdt de til. Ikke bare tatere, men også arbeidsledige som spilte kort og de som for lengst hadde gitt opp ønsket om fast arbeid og som spleiset på sprit i buskaset i utkanten av den store sletta på Austad. Der var det mange andre spennende mennesker: Harri`n, Johan Vandringen, Kikken, Jonny, Ludvig Fylla, Slanken, Jumbo og Bonde-Martin. Det var denne Hans Aleksander Hansen, alias Sanger-Hans, som debuterte i 1964 med diktsamlingen Løsgjengerviser. Drammen har huset en av Norges fremste løsgjengerlyrikere og løsgjengersangere, som ga ut en lang rekke plater og bøker.
I boken Samfunnslære nederst ved bordet skriver han om sitt fengselsopphold i det som i dag er kommunens hovedkvarter:
I bakgården til en av de legendariske tårnbygninga i ”Bruabyen” var det annerledes. Der ringla det i digert knippe, låser ble voldtatt med en stålkoloss: et ukjure av en burnøkkel, stor som duplikaten på Drammens byvåpen.
Som en kompensasjon for de overgrep som byens voktere den gang gjorde mot Sanger-Hans bør en plakett stå på rådhuset, gjerne på ordførerens kontor. For i disse i dag vakre omgivelser lå cellen hvor Sanger-Hans en gang skrev sine vakreste dikt.
TRIZTAN VINDTORN
Og så har vi nylig avdøde bypoet, Triztan Vindtorn. Gi ham den heder han fortjener, et navn med honnør og autoritet: Triztan Vindtorns Plass.
I diktet Vinterakvarell fra boken ”Drammen i 4 temperaturer” bringer Triztan Vindtorn sin 
kjærlighetserklæring til byen:
byens selvlysende kjempeansikt i stadig mer bekymrede folder
den kjølige fargetemperatur i sinkhvitt lilla blått og grått
som drar forbi det samme ansiktet som bølgende grimaser…
og vi leser de blinkende lysreklamene som en åpen bok
for å skjønne hva dette bylandskapet har å fortelle
for å slippe at alle orda går opp i røyk midt i brobildet…
SIGURD CHRISTIANSEN
Sigurd Christiansen jobbet på postkontoret på Bragernes. Som i tretti-årene hadde inngang der inngangen til magasinet en gang lå, med utgang ut i bakgården til Børsen. Der hvor MacDonalds har sine hamburgerutsalg bør det stå en plakett hvor det kan stå: her ble ranet i Sigurd Christiansens bok To levende og en død utført.
Eller på huset i Løkkebergveien 41, et av Drammens fineste funkishus, som Sigurd Christiansen kjøpte for pengene han tjente på samme roman.
PER SIVLE
Per Sivle bodde på Langum på Ytterkollen. Men hver dag solgte han grønnsaker på Bragernes Torg. Han bodde i Øver Storgate 92 og holdt sitt berømte foredrag ”Ånden i Drammen” på Frysjahallen, der Blå Kors holder til nå. Hva med en plakett som sier: Her uttalte Per Sivle sine mest berømte ord: Kom ikke til Drammen med nye ideer, for her har vi det bra nok. Et utsagn som jeg i dag tror og håper er gjort til skamme.
IVAR BALLANGRUD OG HAUERN
Ivar Ballangrud drev Ballangrud Sportsbutikk i Engene. Skøyerløperen som fikk fire olympiske medaljer. Alle kom inn til Ivar for å slå av en prat og kjøpe noen småting. Det var drammensernes måte å ”sponse”
en tapper idrettsutøver på. Plakett som sier: her la skøyteløperen Ivar Ballangrud grunnlaget for sin eventyrlige sesong i 1936, med de gjeveste medaljene i både NM, EM, VM og OL. Eller hva med Charles Mathiesen? Ivar Ballangruds skøyter er utstilt på OL-museet på Lillehammer.
I utlandet gjør de det. I Nykøbing på Jylland er det en plakett på veggen til Aksel Sandemoses barndomshjem. I Sæby står det: her skrev Henrik Ibsen Fruen fra havet. I Kalundborg står det på With-gården: Her ble Sigrid Undset født. I den lille landsbyen Nørre Asminderup står det på en gul liten bygning: her skrev Bjørnstjerne Bjørnsom sin novelle Synnøve Solbakken og i Sankt Hans gate i København står det: her skrev Knut Hamsun romanen Sult.
Og så kan ikke vi drammensere en gang gjøre noe for våre egne? Hva med rørleggeren og skilegenden Torleif Haug, en mann som ikke ble særlig godt behandlet av sin samtid, etter å ha tatt en rekke edle medaljer og fått kongepokalen ti ganger. Hvor bodde han? I Jerusalem på Hotvedt. Fortjener ikke hans hjem i Jerusalem en plakett som sier: Her bodde Haueren, legenden Haueren.
Drammen har Alexander Kiellands vei, Hans Kiærs gate, Henrik Ibsens gate, Herman Wildenveys gate, Bjørnstjerne Bjørnsons gate, Nordahl Bruns gate, Sigurd Christiansens promenade og Elias Kræmmers vei. Store kulturpersonligheter som Drammen har omfavnet. Triztan Vindtorn fortjener en like stor omfavnelse. Eller hva med maleren Halfdan Egedius, utenriksminister Knut Frydenlund, sportsmannen Johan Støa, sangeren Vessa Hansen, radio- og TV-personligheten Rolf Kirkvaag, maleren Bård Brodersen og tidligere kinosjef Robert Halvorsen?
Drammen skal ikke bare være underholdning, fine fasader, broer og elvebredder i jubileumsåret 2011. Byen skal vise – og bevise - at den også er - og var - en by full av ånd.