ELVA TILBAKE TIL FOLKET
Det nye Drammen vokste frem. Et årstall har satt seg fast i historien. Etter en dramatisk brann i 1866 gikk 388 eiendommer opp i røyk. 5000 drammensere ble hjemløse. Bragernes kirke (se bildet) brant ned, og en fortvilet sogneprest, eventyrsamleren Jørgen Moe, lå knelende i bønn ved alterringen. Han måtte til slutt tvinges ut.
Markedene i Drammen har lang tradisjon. Bragernes Torv var et naturlig samlingspunkt, med strenge lover for sømmelig oppførsel. Banning, fyrverkeri, snøballer, lufting av sengeklær, bading i det fri, klatring i lyktestolper og høyrøstet sang var forbudt.
Parken var Drammens nye bankende hjerte. En oase med restaurant, scene og musikkpaviljong. Samtidig ble Randsfjordbanen mellom Drammen og Vikersund, satt i drift.
Begivenheten ble åpnet med et stort ball på Fløya, og en konge kom på besøk. Vel ti år gikk, banen mellom Oslo og Drammen ble åpnet, og ført videre til Skien. Drammen hadde tatt et stort steg ut i den store verden.
Drammenselva, en elv full av yrende liv. Fjordbåter, isbrytere, slepebåter med prammer og lørjer. Jakter med sand til Oslo, biltransport, stykkgods og møkkaskuter var et dagligdags syn. Ute i gatene sang ungene: ”Du skal få sukkertøy, og du skal få lade, du skal få være med til Holmen og bade”. Elven møtte fjorden med et badeeldorado for voksne og barn. Noen år etter ble all bading forbudt. Elven var blitt til en stinkende kloakk.
Da tok innbyggerne grep, under mottoet ”Elven tilbake til folket”.