BJARTE HJELMELAND forteller åpent og ærlig om usikkerheten han kjempet med i mange år: Er jeg homofil?

BJARTE HJELMELAND
Møt en åpenhjertig Bjarte Hjelmeland (41) som forteller om da han fortalte sine foreldre at han var homofil. Hvordan ble livet hans etterpå? 6. januar kl 19.00 kommer han til Drammens Teater – med forestilling ”Alene i Drammen”.

Jeg hadde leste i skole- og kristendomsbøker at følelsene mine var noe man oppdaget i ungdommen, og noe man ville vokse av seg med alderen, forteller han. – Men så fort jeg var ferdig med puberteten, valgte jeg å gå rett på sak, jeg fortalte det på skolen og hjemme. Det gikk veldig greit. Foreldrene mine tok det med fatning. Jeg var den samme Bjarte, både før og etter ”avsløringen”. Forskjellen var at nå var jeg blitt voksen, jeg ble tatt på alvor.

- Når jeg først hadde bestemte meg, var det en lettelse å fortelle at jeg var homofil. Det var ikke det at så mange følelser var blitt demmet opp i meg. Det var ikke sånn at jeg var en korket flaske som holdt på å eksplodere. Jeg gikk bare en stund og grunnet på det, og så fortalte jeg det. Jeg gikk fri av seinskader og traumer.

En lettelse
Det tok litt tid for familien å finne ut hvordan de skulle forholde seg til at unge Bjarte var homofil. - Men heldigvis opplevde de det mer som en velsignelse enn det motsatte, sier han. - I dag er min homofili blitt en helt naturlig del av familien. Det er noe det aldri er blitt løyet eller tiet om. Det var heller en lettelse å få satt ord på det.




- De fleste i min generasjon kommer ”ut av skapet” når de er oppe i trettiårene. Da har de kastet bort mye av ungdomstiden ved å holde sin legning hemmelig. Jeg snakket uanstrengt om det, og det var lett for samfunnet og de rundt meg å akseptere situasjonen.
- Jeg har selvfølgelig reflektert mye over min homofili. Det var en naturlig del av meg, helt fra tidlig alder. Jeg vokste opp i en tid det var lov å si at man var homofil, selv det ikke var helt vanlig. Jeg oppsøkte det homofile miljøet i Bergen, og var den yngste som vanket der. Det var voksne og kloke mennesker, fra lærere til billedkunstnere. De tok meg på alvor, og de tok vare på meg.

- Jeg var en bråmoden fyr og visste hva jeg ville. Jeg avmystifiserte fort det å være homofil. I mitt nærmiljø ble vi kvitt en del myter. Etter hvert som tiden gikk, og jeg ble en offentlig person, fikk jeg status som et forbilde blant unge homser, derfor måtte jeg også være meget bevisst. Jeg hadde ikke så mange rollemodeller, jeg visste bare om Anders Rogg i Tramteatret, som er en utrolig kuul fyr, og det gjorde sterkt inntrykk at han var så åpen. Jeg har fått mange brev fra unge gutter og jenter som bærer på hemmeligheten sin. De handler mye om fortrengte følelser og om frykt for å fortelle sannheten.

- Etter hvert som jeg ble kjent og kom i intervjusituasjoner, var det naturlig for meg å si fra. Den åpenheten som jeg eksponerte den gangen, liker jeg å tro jeg står for i dag også. Jeg forsøker å være et våkent menneske som forteller om hvordan jeg har det. Samtidig er jeg en glad og pliktoppfyllende, en litt konservativ fyr med anarkistiske tendenser...

Oppløpent barn
- Jeg har den enkle filosofien at jeg tror at man må stå opp og fortelle åpent om seg selv. I mitt tilfelle om en homofil som er både teatersjef og menneske. Det å våge og stå opp og være annerledes, er viktig. Jeg har alltid følt meg annerledes og spesiell, i positiv betydning. Jeg har alltid ment at jeg skulle gjøre noe ekstraordinært her i livet. Det henger sammen med en slags talent jeg har, for å stikke trynet frem. Jeg har aldri gått stille i dørene, og har alltid likt å være i sentrum og å sette dagsorden. Opp gjennom oppveksten har jeg nok vært et irritasjonsmoment.


Som barn ville jeg alltid opptre. Jeg var nok et svært oppløpent barn. De voksne sa: rolig nå, Bjarte! Som voksen har jeg heldigvis i noen situasjoner klart å stagge meg selv. Jeg er sjelden redd for å si det jeg mener. Så er jeg ikke særlig sjenert, da, jeg har alltid hatt stor selvtillit, Jeg kan godt si det høyt nå, for jeg er sikker på at det er andre som opplever meg slik. Jeg har aldri vært redd for å drite meg.

Om jobben på Den Nartionale Scene
- Det er en tøff jobb å være teatersjef, og jeg har nok vurder om jeg kanskje skulle finne noen jeg kunne snakke med. Skaff deg en psykolog, har jeg flere ganger sagt til meg selv. Jeg trenger et uhildet menneske som kan sitte der og la meg få lov til å tømme meg. Hver gang jeg treffer en psykolog spør jeg: har du en du kan anbefale? Men jeg har ikke rotet meg til å få til en avtale. Jeg burde jeg nok ha gjort.

- Hva jeg ville ha snakket om? Vanskeligheter i jobben, hva jeg gruer meg til, hva som er tøft og hva som er enkelt. Heldigvis er det færre ting jeg gruer meg til nå enn de første månedene. Da jeg først var kommet i posisjon, så jeg at ting som regel løste seg tilfredsstillende. Nå ligger jeg sjelden våken om nettene og gruer meg til arbeidsdagen. Den vanskeligste jobben er å overbringe dårlige nyheter, at skuespillerne ikke får de rollene de ønsker seg. Skuespillere er noen hardtarbeidende tøffinger. Når de får en god forklaring, blir ting enklere å forstå og akseptere.

- Jeg innbiller meg at jeg har stor evne til å sette meg inn i hvordan andre har det, jeg har stor omsorg. Det er en utfordring det, å være snill og samtidig være bestemt. Jeg foretrekker å være godt likt, og det hensynet må jeg noen ganger sette til side. Jeg må tåle at en skuespiller ikke liker meg. Å være teatersjef kan noen ganger sammenlignes med å være sjelesørger. Da er det en fordel å ha overskudd, og interesse av å ta imot de problemer som folk kommer med, og ha god plass til det.



Jeg samler på folk
Bjarte Hjelmeland kan ofte kjenne på at stressfaktoren tidvis er høy. - Men jeg er flink til å ta meg inn i perioder. Jeg har et stort nettverk, i kulturlivet, i næringslivet, innen musikk, teater og underholdningsmiljøet. Jeg trekker stadig veksler på dette kjennskapet. Det er mye lettere å samarbeid med mennesker jeg kjenner. Jeg er ikke redd for å holde pressen og tv-verdenen orientert om hva jeg driver på med.

- Samtidig tenker jeg ikke på meg selv som en nettverksbygger. Jeg er bare glad i folk.
Jeg samler ikke på ting, jeg samler på folk. Jeg liker å treffe nye mennesker, jeg liker å kjenne mennesker. Mange av vennene mine synes det er anstrengende å gå en tur i byen sammen med meg, det blir mye så mye stopp underveis. Mye er overfladisk bekjentskap, noe jeg også synes er OK. Jeg liker overfladiske sammenhenger, hvor jeg kan slippe å by på alt for mye av meg selv. Jeg har liker store sammenkomster. Det klassiske cocktailselskapet er arenaen for meg, der beveger jeg meg lett og uanstrengt.

Når livet blir for komplisert
- Jeg har mange gode venner jeg kan snakke med. Jeg var gjennom en skilsmisse for noen år siden, som var svært tungt. Da oppsøkte jeg psykolog for å se om det hjalp. Jeg snakket med ham bare en time. Hadde det blitt skikkelig heftig, hadde jeg nok foretrukket å oppsøke gode venner. Samboeren min hører med til disse gode vennene. Vi har en god dialog. Det er en utfordrende situasjon at vi bor i hver vår by. Som regel er vi sammen i helgene. Den rytmen er veldig bra. Det ligger en frihet i at vi bor så langt fra hverandre. I Bergen oppholder jeg meg mye på teatret, både på dag- og kveldstid. Jeg jobber veldig godt når jeg jobber, og har veldig fri når jeg har fri.

LYTT TIL Bjarte Hjelmeland som en habil countrysanger.

Et troende menneske
- Jeg er en livsnyter. Jeg elsker å bade, å legge meg ned i badekar og riktig kose meg. Jeg er et såkalt spa-menneske. Jeg har alltid elsket å ligge i vann, og kan nesten ikke få det varmt nok. Jeg reiser alltid til varme steder på ferie. Jeg har bodd i Florida og reist mye i Asia. Ingen har opplevd at jeg sier det er for varmt. Jeg er pinglete når det er kaldt og jeg blir våt på beina.

Bjarte Hjelmeland er et troende menneske. - Jeg har en kristen tro i bunnen når det gjelder livet og tilværelsen. Jeg har en sterk tro - og en sterk tvil - men jeg forkynner ikke. Da jeg vokste opp, vanket jeg i et kristent fellesskap. Men jeg tok et oppgjør med kirken da jeg oppdaget at den ikke hadde plass til sånne som meg. Men etter hvert som livet gikk fremover, fant jeg ut at det gikk an å kombinere en sterk kristentro med det å være homofil.

- Jeg en del av den helt straite norske statskirkekristendommen, og går i kirken med ujevne mellomrom. Jeg liker meg godt i denne bygningen, for her kan jeg være i fred. Toalettet og kirken er jo de to siste stedene man får lov til å være i fred i dagens samfunn. Jeg får gode vibrasjoner og assosiasjoner av å være der. Det handler om luktene, lyden, orgelet, språket i kirken. Jo, jeg føler meg hjemme i dette universet.
- Jeg ber aktivt. Jeg ber om at det jeg gjør blir forstått riktig, og at jeg skal få hjelp til å ta viktige og riktige avgjørelser. Det er en trøst og støtte i det med bønn. Jeg håper de avgjørelsene jeg tar skal bli til velsignelse.
 
KLIKK HER og se Bjarte Hjelmeland i musikalen La Cage aux Folles.
Bjarte Hjelmelands siste forestilling på Den Nationale Scene i Bergen er La Cage aux Folles (se bildet), som tas av spilleplanen siste dag i desember.

Intervjuet har tidligere stått på trykk i Ukeavisen Ledelse.