HARRY`S BAR
Gjestene og atmosfæren i Harry`s Bar skifter alt etter hva som foregår i byen; filmfestivaler, vinter- eller sommersesong. Du kan se hva som foregår i byen bare ved å se på de som henger rundt baren.
Harry`s Bar ligger i Calle Vallaresso 1323, Venezia, Italia.
I all anstendighet, jeg snubler ikke inn i Harry`s Bar i Venezia. Jeg stiger andektig inn. I løpet av et lite fingerknips er jeg tilbake i sagnomsuste dager og møter med underlige personligheter. På utsiden ser den ikke ut som en bar, et enkelt navn på vinduet og en brunslitt inngangsdør er det eneste som guider meg inn.
Ett skritt over dørstokken og jeg er inne i 30-årenes verden. Et lite, diskret og ugjestmildt rom. En bardisk som hentet ut av en Humphrey Bogart-film. Brunt som puben Lorry i Oslo og slitt som et venteværelse på gamle Østbanen.
Kelnere vimser rundt meg, i hvite, verdige jakker, stramme som slitne tinnsoldater. Likevel er de vennlige og spøkefulle. Det er noe maritimt over baren, der den ligger bare et vindkast fra båtene på Canal Grande. Kelnerne er ikke ulik kapteiner på sine skip.
Harry`s Bar er en av verdens mest kjente og populære barer, men stilen, sui genereis, som egentlig betyr egenart, har ikke endret seg siden de åpnet dørene for 80 år siden. Navnet sier ikke et ord om verken drinker eller kjøkkenet. Det er heller et uttrykk for en sinnsstemning. Harry`s Bar er en oase av egenartet historie, matglede og diskret beruselse.
Så lite lokalet er? Kan det ha vært plass til alle selebritetene her? Bare noen få sitteplasser ved baren, noen skjeve bord i hver sin krok. Et par amerikanske venninner er på ”pilegrimsreise” i Hemingways fotspor. De lukker øynene, leser sin Ernest Hemingway, skåler forsiktig og sakte nyter de hver sin ferskenfargede The Bellini og tenker på ugjorte ting i livet.
Det hele begynte i 1929. Guiseppe Cipriani jobbet i baren på hotell Europe i Venezia. En dag satt en amerikaner, Harry Pickering, foran ham. Han var blakk som ”ei kjerkerotte”. Kan jeg få låne penger til å betale hotellrommet, barregningen, hjemreisen og en siste dry martini, spurte han. Guiseppe lånte ham 10.000 lire, som var en stor sum den gang, det var i hvert fall mange penger for en bartender.
To år etter kom Harry Pickering tilbake til baren på Hotel Europe, bestilte en drink og ga barkeeperen tilbake de 10.000 lirene med ordene: Mr Cipriani, mange takk, her er pengene, og for å vise min takknemlighet, her har du 40.000 til, akkurat nok til å skaffe deg din egen bar. Den skal du kalle Harry`s Bar. I 1931 åpnet Harry`s Bar sine velkjente dører.
Med årene er gjestelisten blitt lang. Her har Somerset Maugham hygget seg med sin Bellini-drink, og her tenkte 
Ernest Hemingway (bildet til høyre) ut sin roman Across The River and into the Trees (Over floden og inn i skogen kom ut på Gyldendal 1951), som han skrev ferdig på et lite hotell som fremdeles ligger på Torcello-øya ute i Venezia-lagoonen. Guiseppe Cipriania drev også dette nydelige stedet, med seks deilige gjesterom og en vakker hage. Handlingen i romanen utspiller seg i Venezia en vinter kort tid etter 2. verdenskrig, hvor en amerikansk soldat forelsker seg i en vakker, ung italiensk grevinne
I Harry`s Bar har Noel Coward, Charlie Chaplin, Orson Welles, Marcello Mastroianni, Humphrey Bogart, Lauren Bacall, Truman Capote, Aristoteles Onassis og Woody Allen drukket sin Bellini og nytt sin carpaccio, den berømte retten med tynne kalvefiletskiver som Guiseppe og sønnen Arrigo fant opp. Mens kongene av Spania, Hellas, Jugoslavia og dronning Wilhelmina av Nederland slappet av i restauranten i annen etasje. Alle ved samme stambord. De var stamgjestene som aldri sviktet sin Harry`s Bar. Selv Mussolini brukte Harry`s Bar, som feltsykehus, helt til den ble befridd av amerikanerne i 1945
Trappen opp til annen etasje fører opp til kulinariske nytelser, med påfølgende regning som kan gi ståpels på de uinnvidde. Det er ingen skam å snu etter å ha kikket på menyen. Da er det bedre med et glass The Bellini til en hundrelapp i etasjen under.
Det var ikke bare i Harry`s Bar i Venezia Ernest Hemingway slå i hjel sine dyrebare timer. I Harry`s Bar i Paris gjorde han drinken Bloody Mary berømt. Legenden sier at berømmelsen rett og slett kom av at han satt og nøt bartenderens måte å blande vodka og tomatjuice på.
The Bellini
The Bellini ble ”oppfunnet” i 1948. Den er oppkalt etter republikken Venezias offisielle maler, Giovanni Bellini (1427 – 1516). Den blir elegant mikset sammen av bartenderen, som ikke lar seg distrahere av at gjestene går i sjokk når de ser prisen.
Akkurat som i gamle dager er det en lang prosess å lage The Bellini. Tidligere var det ansatt en mann som bare hadde som jobb å kutte fersken opp i småbiter og presse saften ut med hendene. Saften ble deretter presset gjennom en chinois, en fin sil som får frem den rosa og flotte eleksiren som blandes med Prossecco, den velsmakende italienske champagnen. Før ble The Bellini bare servert mellom juni og september, da ferskenen var moden. Det er bare hvite fersken som må brukes til The Bellini, ikke de gule, og den må ikke presses gjennom en maskin. I Norge er vi mest kjent med de gule ferskenene, men du kan få den rosa fargen ved å tilsette noen bringebær.
Slik lager du din egen The Bellini
Skrell fersken, dypp dem gjerne i varmt vann, da slipper skallet mye lettere. Skjær opp kjøttet i små biter og legg dem opp i en bolle med kaldt vann, tilsatt litt sitronsaft. Etter noen timer kjører du bitene i en blender med hvitt sukker etter smak og noen spiseskjeer sitronvann. Ha oppi noen få bringebær til dem får den rette rosa fargen. Sett den tyktflytende pureen i kjøleskapet. Blant like deler Prossecco og pure i et champagneglass. Her er det lov å jukse litt. Bruk gjerne annen perlende vin, som for eksempel cava eller champagne.