FRØYDIS ALVÆR - julen for åtte år siden mistet hun datter og barnebarn i Thailand-tsunamien

Om Frøydis Alvær
Yrke: Forfatter. Skrev sin første bok allerede da hun var 13 år, og den ble utgitt et par år senere under tittelen ”Familien i fjelluren”. Ifølge avisene var hun ”landets yngste forfatterinne”. Siden har hun skrevet en lang rekke barne- og ungdomsbøker, både romaner og dikt. Hun har dessuten jobbet som barneteaterinstruktør i en årrekke, og har skrevet flere skuespill og dramabøker. Argentinsk tango er hennes store lidenskap på fritiden.
Bosted: Oslo, men født i Bergen
Familie: Lever alene, men i et fast kjæresteforhold. Sønnen Kyrre døde for 14 år siden, bare 26 år gammel. Datteren Elfrid og barnebarnet Frøya døde da den enorme tsunamien traff Khao Lak i Thailand for åtte år siden. Har sønnene Ragnvald på 36 år og Daniel på 29 år, og fire barnebarn.

I løpet av kort tid, nesten umenneskelig kort tid, mistet Frøydis Alvær fire mennesker som sto henne nær. Først døde sønnen Kyrre av kreft. Deretter mistet hun datter og barnebarn i tsunamien som rammet Khao Lak i Thailand 26. desember 2004. I tiden før Elfrid og veslejenta Frøya ble funnet, døde hennes fraskilte ektemann, Sverre. Han falt på isen, fikk hjernerystelse, og døde. For familien ble hans bortgang nok en flodbølge.

Sommeren på Tangen
Jeg traff Sverre gjennom Suttung-bevegelsen, forteller Frøydis Alvær. - Jeg utga min første bok allerede som 16-åring. ”Familien i fjelluren” het den, og en ung mann med navn Sverre, hadde lest den med stor glede. Han studerte medisin i Sveits, og var ti år eldre enn meg. Han skrev brev til meg og oppfordret meg til å besøke den berømte forfatteren Ingeborg Refling Hagen, som drev Suttungbevegelsen på Tangen i Hedmark. Han interesserte seg i ”begavet norsk ungdom”, sa han.

- Jeg syklet fra Bergen og over fjellet til Tangen. Jeg var bare 17 år gammel og syntes dette miljøet hørtes spennende ut. Det var en flokk ungdommer som samlet seg rund en kjent forfatter, de brukte dagen til å lese, til å sette opp skuespill, og å fordype seg i klassisk litteratur.
Frøydis Alvær var på Tangen hele sommerferien, og her traff hun altså Sverre for første gang. - Vi ble forelsket, forteller hun, - vi ble raskt forlovet og like raskt gift. Vi fikk fire barn sammen. Jeg var veldig opptatt av å gjøre ting riktig, men vi var svært forskjellige. Forskjelligheten fikk dessverre etter hvert makten.


Kyrre ble syk
Vi ble skilt etter 23 års ekteskap, men vi greide likevel å være venner, vi feiret blant annet julen sammen. Vi greide, når ting hadde roet seg, å ha et greit forhold, noe som var en styrke da datteren vår Elfrid og datteren Frøya døde i Thailand. Ikke mange ukene etter tsunamien falt Sverre på isen og fikk hjernerystelse. Dette var før Elfrid og Frøya ble funnet. Han døde i slutten av februar etter det som dessverre var en sykehustabbe.

Syv år tidligere døde Frøydis Alværs sønn, Kyrre. Han hadde falt og slått benet. Raskt meldte komplikasjonene seg. - Det skjedde på sommeren, jeg kom fra i Falun i Sverige, hvor jeg hadde vært og danset tango med min nye partner. Jeg fikk vite at han var innlagt på sykehus. De sa han hadde hudkreft, jeg hadde ikke særlig tro på den diagnosen, for han hadde så god hudfarge. Men så viste det seg at det var blodkreft.

- Benet hovnet opp, situasjonen forverret seg dramatisk. Det viste seg at Kyrre hadde hatt kreften en stund, en kronisk leukemi. Jeg fikk spørsmål om han hadde vært mye forkjølet, og jeg syntes nok han hadde virket litt tufs den siste tiden. I det stille hadde jeg lurt på om han var syk.

Venner stilte opp
Da sykdommen ble påvist, ble Kyrre satt på sterke medisiner som dempet symptomene. – Det var ingen i familien med egnet vevstype, og sykehuset begynte jakten på en donor, som de fant i England. Kyrres ble benmarg ble transplantert, han lå seks uker på isolat, men kom seg aldri helt.

De nye stamcellene, som skulle lage ny benmarg, det nye blodet hans, kjempet mot hans organer. Resultatet ble såre slimhinner, han kunne bare spise flytende føde. Det gikk langsomt fremover, men immunforsvaret var så lavt at han fikk lungebetennelse. Den kunne ha vært i kroppen fra før, så ingen skal føle seg skyldig. Men han ble innlagt på sykehus igjen, og døde etter tre døgn.

- Han forholdt seg skapende til sin egen sykdom og hadde humør og galgenhumor hele veien, sier Frøydis Alvær stille. Det siste han rakk å gjøre før han døde, var omslaget til min roman den høsten. Han skrev litt selv også ofte tekster med vittig vri.

- Min fraskilte ektemann var selv lege, og kunne forklare meg hva som foregikk. Kyrres venner var også en fantastisk støtte i denne tiden. De var alle kunstnere og hadde bodd og arbeidet sammen i et kollektiv i mange år. De inviterte til samvær og fortalte om Kyrre, og hva han hadde betyd for dem. De tre andre barna mine var selvsagt også en viktig støtte. Og gode venner stilte opp og var rundt meg. En uvurderlig hjelp til å komme gjennom denne tiden betydde den argentinske tangoen, og Andreas, min ganske nye partner den gangen.

Sinnet mitt
Frøydis Alvær opplevde et intenst sinne da Kyrre døde. Hun brukte lang tid på å ville ta innover seg hva som hadde skjedd. - Jeg ble på sykehuset lenge den dagen Kyrre døde, jeg satt alene med den døde lenge etter at de andre var gått derfra. Da jeg kom hjem sent på kveld, hang det en blomsterbukett på døren. Det syntes jeg var merkelig. Der sto det: vi føler med deg i sorgen. Men jeg hadde ikke noe som lignet sorg i meg.

Jeg opplevde det samme da jeg fikk andre blomster, også. En del av meg var ikke forberedt på dette. Det var ikke jeg som skulle ha medfølelsen, det var jo han som var blitt fratatt livet. Jeg ble sint på vegne av ham og hadde mer protest i meg enn tårer.  Det var ikke meg det dreide seg om.

- Jeg kjenner fortsatt på det sinnet. Det kan gi seg utslag over andre hendelser – som Israels bombing av Gaza ved juletider. Jeg kan bli rasende over alt det vanvittige som skjer i verden. Jeg blir ikke urimelig med folk, tror jeg, jeg krangler ikke, jeg er reflektert sånn. Men jeg kjenner jeg tar ut mitt personlige sinne på alt som er urettferdig.

Tsunamien
Etter hvert kom overgangen til sorg og tårer. - Jeg gråt og var sint om hverandre, sier Frøydis Alvær. - Jeg strevde med å finne en mening i det hele, en hensikt. Da gjelder det ikke bare det med Kyrre. Jeg reagerer på vegne av alle de som mistet i sine kjære i tsunamien. Jeg hadde med meg sorgen fra Kurre inn i den nye katastrofen.



Syv år etter Kyrres død omkom datteren Elfrid og barnebarnet Frøya. Annen juledag 2004 skjedde en katastrofe som verden sjelden har ser maken til. Frøydis Alværs aller kjæreste ble tatt av kjempebølgen. Svigersønn Espen Olafsen og sønnen Balder ble gjenforent på et sykehus i nærheten av Khao Lak. Fremdeles visste de ikke om hans mamma Elfrid og deres fem år gamle datter Frøya hadde omkommet i bølgen.

- Jeg er et menneske som registrerer hva som skjer, og jeg registrerer mine egne følelser veldig tydelig. Og sammenligningen kom raskt. Da jeg kom hjem etter at Kyrre døde, satte jeg på fjernsynet. Det var forunderlig at verden fortsatte som om ingen ting var skjedd. Det var mystisk.

Avskjeden.
Frøydis Alvær opplevde at verden stopper opp etter tsunamien. - Verden var så konsentrert rundt alle de som omkom. Det var krisepsykiatere opp og ned. Alle skulle bidra. Det ble en forferdelig kontrast til Kyrres død.

- Det var mer rom for å sørge først året etter, da alt hadde roet seg ned. Jeg var midt i en begivenhetsstorm hele veien. Jeg fikk mye tid til å forsone med at slik var det, at Elfrid og Frøya kanskje ikke ville bli funnet. Jeg hadde ikke mulighet til å tenke på om det kunne gå bra, om det var en mulighet for at de kunne bli funnet.

- Espen sa at han hadde sett Elfrid i et tre. Han fanget blikket hennes og opplevde noe som var godt. Hun var ikke redd, bare fokusert. De så på hverandre, som om de på en merkelig vis forsto at dette var deres avskjed.
- Da han fortalte dette, fikk jeg et syn om at hun var død, sier Frøydis Alvær. - Det var selve håpet om at de skulle finne Elfrid og Frøya som forsvant. Vi valgte å ikke gravlegge begge før barnebarnet mitt ble funnet. Hun var en av de aller siste som ble identifisert. Vi fikk derfor veldig god tid til å planlegge en begravelse.


Sorgen og sinnet
Det ble en gripende begravelse i kirken. Tord Gustavsen spilte piano. Elfrids gode venninne Monica Holter sang Edith Piaf, og koret ble fylt av afrikansk dans. - Det var en ordentlig avskjed der i kirkerommet. Fra barnehagen til Frøya kom alle barna og la blomster på kisten. Kyrres begravelse var også fin, den tok hans kunstnervenner seg av. De spilte Tom Waits over kirkens kraftige høytaleranlegg. Det var veldig sterkt.

- Nå plager jeg meg selv ved å skrive en ny bok, om en syk sønn i en familie, smiler Frøydis Alvær forsiktig. - På en måte graver jeg meg ned i det. Jeg har spurt meg selv, hvorfor gjør jeg det? Det som holder meg oppe, er en følelse av at mitt liv er mer enn bare meg. Jeg løper ikke fra sorgen og sinnet, men jeg står i det. Jeg lever det som er menneskers kår i verden.

- Grunnen at jeg overlever så godt som jeg gjør, er at jeg i utgangspunktet er glad. Jeg var et glad barn som danset og var lykkelig. Det var ikke fordi jeg gledet meg til jul eller 17. mai, men det var en glede som kom innenfra. Jeg så skjønnheten ved et landskap eller en festdag. Min glede var ikke bare min, den var på en måte hele verdens. Det strømmer mot meg innenfra.

Ikke alene
Greier jeg å gi sorgen denne dimensjon i mitt liv, spør Frøydis Alvær seg ofte. - Mitt tap og min sorg gjør meg til en representant for menneskene. Det blir større og mer håndterlig på den måten. Som forfatter er jeg hele tiden på jakt etter svar: hva er meningen, hva lever vi for, hvorfor er vi her?

- Jeg finner ingen mening i at unge mennesker skal dø. Men det gjør livet dyrebart, at det er så uforutsigbart. Vi tror kanskje vi vet hvordan morgendagen vil bli, men det gjør vi ikke. Og derfor er livet så spennende.
- Jeg er ikke alene med min sorg. Når jeg går inn i min sorg og får ta del i det menneskelig, da tar jeg menneskeoppgaven på alvor.
Spørsmålet er: Hvis det hadde vært mine eneste barn, hadde jeg da overlevd? Heldigvis har jeg mange mennesker som er glade i meg rundt meg.


Frøydis Alværs barn er ikke borte fordi de er borte. - Jeg har hørt om at når mennesker skilles, så river de ut halvparten av bildene i fotoalbumet, sier hun. - De vil utradere minnene. De gode minnene kan synes så fjerne i tiden rett etter at man har mistet en man er glad i. Man mister bare muligheten til å kunne se dem. De er ikke borte, alle de gode stundene som har vært er der. Elfrid var en hengiven lærer, hun var meget dyktig. Når det skjedde et eller annet på jobben, ringte jeg og snakket med henne. At jeg ikke kan gjøre det lenger, er et kjempesavn. Hvem skal jeg snakke med nå? Jo, jeg kan snakke med henne fremdeles.

Så mye klokere
Da snakker vi om Balder. Hva ønsket du i forhold til ham? Den som har hatt det mest greit med minner etter mamma, er Balder selv. Han snakker ofte om hva han og søsteren Frøya og mamma kunne ha gjort sammen. Han kan snakke om det uten å gråte, fordi han gjenopplever de gode stundene. Husker du bestemor, der og da?

- Sammen med Kyrre har jeg også hatt sterke opplevelser, han har vært der nesten fysisk. Jeg lå på kne og lukte på gravstedet. Da hadde jeg en sterk følelse at han sto bak meg. Han moret seg over meg som lukte vekk løvetennene. Jeg visste at om jeg snudde meg, så var han ikke der lenger. Jeg snudde meg ikke. Det var en god og rar følelse.

- Når man er over seksti år har man på en måte levd livet. Da er resten bare gjentagelser, og det er fint. Man kan bli forelsket igjen, man kan oppdage nye ting. Men alt det som er viktig har man gjort seg ferdig med. Gjentagelsen blir å komme dypere ned i det. Jeg selv er blitt så mye klokere, og holder fast på at det er Kyrre, Elfrid og Frøya som er blitt snytt for resten av livet. Samtidig ligger det en dyp sannhet i at et liv er et liv, om det er langt eller kort.





Å SEILE PÅ EN DØR
Etter naturkatastrofen som rystet en hel verden skrev Frøydis Alvær boken ”Å seile på en dør. Fortellinger om barn som overlevde tsunamien”. Bazar forlag 2006.
Boken har handling fra Thailand og tsunamien 2. juledag 2004 og er syv fortellinger om barn og ungdommer, thailandske og turister, som på imponerende eller forunderlig vis overlevde tragedien.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i VI OVER 60.