PER-MATHIAS HØGMO - Tromsøtrenerens tøffe personlige kamp

PER-MATHIAS HØGMO
Jeg mistet energien, jeg begynte å se begrensninger istedenfor muligheter. Jeg fikk fysiske symptomer som gjorde meg redd. Nå har jeg lært å bli flinkere til å si nei. Nå er jeg dyktig på å vekte jobb, familie og fritid. Nå er det blitt en velfortjent sølvmedalje i fotballserien med Tromsø IL. Neste år satser han på gull.

Navn: PER-MATHIAS HØGMO
Alder: 52 år
Bosted: Tromsø.
Stilling: trener i dag Tromsø IL. Holder for tiden også på med en doktorgrad i fotball ved Universitetet i Tromsø.
Sivilstatus: gift med Hilde, sammen har de sønnene Øyvind på 20 og Mathias på 30 år – og jakthunden Figo.
Karriere: trener for kvinnelagslaget med 4. plass i VM 1999 og OL-gull i 2000, hovedtrener i Rosenborg 2005-06 og førte klubben til gruppespillet i Mesterligaen, førte Tromsø til Royal League i 2004, fikk opprykk til eliteserien med Moss og har også trent Tromsdalen, Fossum, Gratangen, U15, 16, 17, 19 og U-21. Har en mastereksamen i idrett og ledelse fra Idrettshøyskolen. Er også lærerutdannet.
Fritid: friluftsliv og litteratur. Rypejakt og sportsfiske er lidenskapene, og lange turer i fjellet er toppen. Leser et spredt spekter av skjønnlitterære bøker, men foretrekker filosofi. Er spesielt glad i John Stuart Mills, som regnes som en av verdens fremste tenkere. Har gjort hans uttalelse til sin egen: ”hjernen er som musklene, de blir trent av å bli brukt”. Hjernen utfordres nemlig ikke om man hele tenker som man alltid har tenkt. Er dessuten tilhenger av Arne Næss, hans økosofi og hans lekende tilnærming til livet.

Møt Per-Mathias Høgmo hos GOLDEN GOAL.

Etter 32 år som aktiv spiller og suksesstrener møtte Per-Mathias Høgmo den berømte – og beryktede - veggen. Han hadde vært hovedtrener i Rosenborg Fotballklub bare ett års tid. - Jeg tok på meg alt for mange oppgaver, hadde dårlig tid og mistet fokus. Det startet med at jeg kjente prikking i ansiktet, armene og trykk i brystet.
Han kastet inn håndkledet og ble sykemeldt. Deretter sa han opp jobben. Men egentlig startet det mange år tidligere. I Tromsø.

- Jeg var veldig ung da jeg ble trener i Tromsø Idrettsklubb første gang, bare tretti år gammel, forteller han. - En kombinasjon av mange ting førte til at jeg ble tatt av jobben. Det var et generasjonsskifte i klubben. Jeg satte ut spillere ut av laget som var jevnaldrende med meg. Det ble ikke godt mottatt. De hadde ikke gitt meg de resultatene som jeg ønsket.

Fotball handler jo til syvende og sist om resultater. Jeg måtte erkjenne at jeg så tidlig i karrieren var alt for fersk og urutinert som leder og fagmann. Jeg måtte rent fysisk vekk fra Tromsø. Det var en vanskelig avgjørelse å ta, etter åtte år som spiller og trener. Jeg følte at kommunikasjonen med klubben sviktet gjennom denne prosessen, likevel opplevde jeg en sterk selverkjennelse. I ettertid ser jeg at det var en positiv prosess.

- I samråd med familien flyttet vi sørover. Jeg måtte få mer kompetanse for å stå sterkere som trener. I Oslo møtte jeg nye mennesker og et nytt miljø, det ble en fantastisk tid som hovedfagsstudent på Idrettshøyskolen. Det var den mest lærerike – og tøffeste - perioden i mitt liv. Tøffest var det nok for familien. De trivdes i Tromsø, kona og eldste sønnen. I Oslo ble det en hard hverdag.
- Jeg jobbet utrolig mye. Samtidig som jeg var fulltids student, trente jeg Fossum og landslaget gutter 16 år. Det var 200 prosents stilling, det. Og den yngste sønnen vår, Øyvind, var bare to år.
- Hilde backer meg hundre prosent hele tiden. Hun har alltid vært en pådriver i fotballkarrien, hun har vært en pådriver i alle de valgene jeg har tatt. Hun har selv vært toppspiller i håndball og er glad i idrett. I denne situasjoner var det viktig å ha noen rundt meg. De fleste klarer seg alene. Men man er mer risikoutsatt enn om man har nettverk rundt seg.

I 2005 ble Per-Mathias Høgmo trener i Rosenborg. Han overtok etter Per Joar Hansen, som ikke hadde klart å ivareta arven etter Godfot-Eggen. Skuta var på vei til å kantre. Å forsøke og rette den opp igjen, skulle bli en alt for vanskelig oppgave.

- I Rosenborg satte jeg i gang alt for mange prosjekt samtidig, sier Per-Mathias Høgmo. - Etter hvert ble jeg fysisk og mentalt sliten. Jeg mistet energien, jeg begynte å se begrensinger istedenfor muligheter. Jeg fikk fysiske symptomer som gjorde meg redd, alt fra hjertebank til press over brystet og nakke, og prikking i leppene. Jeg lå våken hele natten. Jeg sov ikke, jeg klarte ikke å kutte ut jobbtenkningen. Etter hvert klarte jeg ikke å restituere meg selv. Jeg ble sykemeldt.

- Støtten fra familie og venner har vært fantastisk, både mens jeg gikk sykemeldt og etter at jeg sluttet i Rosenborg. Det verste var å gå sykemeldt i offentlighetens lys. Trykket fra mediene var enormt og skremmende. Jeg orket til slutt ikke å lese det som sto skrevet i avisene.

- Jeg hadde engasjert meg i alt for mange prosjekter, istedenfor å konsentrere meg om et smalt fokus. Det var en veldig viktig læring, det å være mer selektiv i forhold hva man prioriterer, jeg lærte å bli flinkere til å si nei. Nå er jeg dyktig på å vekte jobb, familie og fritid, jeg er dyktig på å finne balansen.

- Dette var egentlig ikke Rosenborg som knekte meg, men summen av 18 år som trener og syv år med utdanning. Jeg har kjørt dobbelt hele livet. Jeg har stilt for lite opp for familien. En av mine viktigste jobber i dag er å styre unge og entusiastiske leder slik at de finner en balanse i hverdagen. Å etablere seg i dag, med jobb, utdanning, økonomi og samtidig klare å bygge en familie, er en krevende jobb. Det er selvfølgelig viktig å levere resultater, men samtidig må vi ha ledere som er inspirerte og trives i jobben

- Selv har jeg gode samtalepartnere som er med på å strukturere og organisere hverdagen min. Får jeg til den, får jeg mer energi til å ta tak i de viktige oppgaver.

- Man må forsøke å håndtere nederlag på en konstruktiv måte, ikke føle bitterhet og ikke bli skremt. Klarer man å se nyansene, er det definitivt positivt. Det gjør en mer innsiktsfull i forhold til en selv, og man får innsikt i hvordan andre opplever slike hendelser. En slik prosess gjør meg ydmyk. Det er veldig fort gjort å se ting ut fra et subjektivt ståsted. Det er viktig med empati for å kunne vurdere situasjoner i livet på en objektiv måte. Det ligger noe godt i ethvert menneskes natur. Vi formes ulikt i kraft av de miljøene vi blir preget av.

- Jeg er blitt rå på å prioritere bort. Er det perioder med tett jobbing tar jeg meg breaks, små eller lengre pauser. Jeg har alltid vært perfeksjonist. Nå kan jeg slappe mer av. Det jeg ikke får gjort i dag, tar jeg igjen i morgen. Og er ikke resultatet hundre prosent, er ikke det så farlig.

- Fortsatt har jeg driven i meg til å skape gode resultater. Både som trener spiller har jeg alltid hatt driven i meg etter å vinne. Familien sier at jeg drar det for langt noen ganger, men jeg klarer på leve med det på en ballansert måte. Jeg minner meg ofte på hvor heldig jeg er. Jeg er privilegert med det livet vi har.

- Jeg fyller breakene med innholdsrike ting. For ikke mange ukene siden var jeg sammen med min far og onkel på en tre dagers fisketur på Finnmarksvidda. Jeg drar ofte ut på sjøen, ut i båten. Jeg kjenner friheten når jeg er tett på havet og tett på naturen, da fylles jeg med energi. Det å være sammen med familien er viktig, det å snakke med dem om enkle tingene i livet eller å lese god bok.

- Boken om keiser Napoleon ga meg en fenomenal leseopplevelse. Det å klare å ha den energien han hadde, til å stå på og bryte gjennom politiske irrganger, vinne kriger og ikke minst det på være opptatt av helheten. Han knyttet til seg fagpersoner som gjorde at han bygde det moderne Frankrike. Samtidig bli jeg kjent med en personlighet med indre konflikter. Han var ridd av sjalusi den ene dagen, og neste dag sto han ute blant sine menn og frontet friheten

Per-Mathias Høgmo tok OL-gull med fotballjentene i Sydney for åtte år siden. Det ikke så godt i Beijing sist uke, med tap i kvartfinalen. - Nå som den gang må vi se hvilke muligheter vi i Norge har, både økonomisk og menneskelig, vi må tro at vi kan sprenge grenser.

- Det er ikke umulig at jeg blir trener igjen. Og min resept har alltid vært å få hele teamet til å nå de målene vi setter oss gjennom systematisk og hardt arbeid.
- Det viktigste er alltid å skape tro. Tro skapes gjennom selvtillit, og selvtillit får du av å bryte nye barriere gjennom hardt arbeid. Vet du at du har gjort en god jobb som spiller og leder, da blir du trygg, og da blir laget stabilt, og da kan du prestere på høyt nivå.

- Eldste trenerne er gjerne de beste, de har utviklet en sterk filosofi utviklet gjennom mange år. Bare se på Drillo. God fotballfilosofi består av dyktig pedagogisk lederskap og sterk faglig kompetanse og erfaring. Som igjen gjør at du blir trygg.

- Og så trenger du ikke å være A4-format som menneske. Ledelse har en bred spennvidde. I boken The art of Leadership finner jeg løsningen: kunsten å utøve lederskap er forskjellig fra menneske til menneske, og det er opp til den enkelte å finne sin egen stil.

- Min stil? Lagbygging!
- Hva sier jeg til de som spør om meningen med livet? Det er et veldig godt spørsmål. Og jeg kan sammenfatte det i denne fantastiske setningen av en svensk lyriker: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at det var livet! Meningen med livet er faktisk det å forsøke å ha det bra, være glad og ha det godt sammen med andre mennesker.

Per-Mathias Høgmos fem leveregler
1. Vær glad og ha det godt sammen med andre.
2. Prioriter og finn ballansen.
3. Hold orden på nettverket.
4. Tro at du kan sprenge grenser.
5. Hjernen er en muskel som må trenes.